Jeg kom inn via kjøkkeninngangen til permakultur i 2011 da jeg lette etter bedre måter å dyrke tomater på. Som medfølgende til utestasjonert samboer i en tropisk megacity i et utviklingsland så jeg raskt hvordan permakultur også kunne gjort livet bedre til en stor majoritet av menneskene. Det ble også klart for meg at naturen ville fått det bedre. Det er egentlig veldig lite som ikke ville blitt bedre dersom permakultur var mer utbredt, og etter noen kraftige aha-opplevelser ble det klart for meg at den viktigste kampen i historien er den vi er i ferd med å utkjempe nå, og veien er målet og det er permakultur. Evighetskultur.

Her gjør jeg siste finpuss på en double chamber cob oven som jeg bygde selv som personlig prosjekt, som tillegg til utendørskjøkkenet for de frivillige på permakulturstedet hvor jeg hadde internship.

Dette tenkte jeg på natt og dag og hadde alltid med meg en permakultur-relatert bok hvor enn vi dro, om så vi satt på stranden med tærne i sanden og mango-margarita i hånden. En dag da jeg løp på tredemølle med permakultur-podcast på øret, sa Paul Wheaton at han planla en permakultur-roadtrip gjennom 7 stater i USA og han ville ha med en lytter. Jeg skrev en entusiastisk søknad med avslutningen «Pick me, pick me, pick me!» Til sammen var jeg tre måneder i USA og lærte om permakultur og møtte mange inspirerende mennesker som jeg hadde lest bøkene til eller sett på youtube-videoer eller lest om. Jeg sendte mail hjem til forloveden og sa at jeg hadde blitt enda sikrere på at det var dette livet jeg ville leve, og da min forlovede helst så for seg en leilighet i Oslo sentrum valgte vi å gjøre det slutt.

Jeg kom hjem til Norge høsten 2012, nettopp runda 30, nylig singel, uten jobb og uten sted å bo. Jeg hadde permakultur og jeg følte meg fri. Jeg fant en hage i Bærum og var der til sommeren 2013 og bygde noen meter hugelkultur, plantet grønnsaker og gravde en dam. Deretter flyttet jeg sammen med sommerflørten min. I oktober ble jeg oppringt av en som hadde fått anbefalt meg til å leie en hytte han hadde i Bærum.
Jeg lagde et permakulturdesign for hytta og det ble mitt permakultursted fra 15. oktober 2013 hvor jeg har holdt kurs og fasilitert engasjement og læring på ulike måter, blant annet gjennom Bærum permakulturforening som jeg var initiativtaker til å stifte. Jeg har også bidratt til utgivelsen av en lærebok for barn om permakultur. Jeg har i store perioder vært selvforsynt på egg og kjøtt, og har hatt kjøkkenhage. Jeg har holdt mange småkurs, workshops og foredrag. Vi har også fått mange positive medieoppslag.

Her er en oversikt over min permakulturrelaterte utdanning og aktivitet med varighet på en helg eller mer. Dagskurs og foredrag er utelatt.

2011 – 7-dagers Basic Permaculture Design Certificate Course, Filippinene

2012 – 5 ukers internship på Treesong off the grid permaculture site, Oregon, USA

2012 – 3 ukers permaculture roadtrip med Paul Wheaton (permies.com) gjennom 7 stater, USA

2013 – Fordypningshelg i permakulturdesign, Jan Bang, Indal Gård 20.-21. april, Gjøvik

2013 – Stephen Barstow, Helgekurs i permagrønnsaker 11.-13. mai

2013 – Nordisk permakulturfestival, Hurdal

2013 – PDC Geoff Lawton Online

2014 – Elaine Ingham, Life in the soil, Soil Food Web

2014 – PDC Jan Bang (jeg underviste 25%)

2015 – Nordisk permakulturfestival, Stjarnsund

2015 – PDC Robyn Francis & Albert Bates

Her oversikt over kurs, workshops og foredrag jeg har holdt. Arrangementene markert med * har jeg holdt kortere permakulturforedrag eller -innlegg.

2015

12. oktober – Permakulturforedrag, Trondheim

11. oktober – Praktisk permakultur, Trondheim Les mer

7. september – What is permaculture, Island

9. august – How permaculture can save the world, Nordisk permakulturfestival, Stjarnsund

7. august – 60 permaculture techniques in 60 minutes, Nordisk permakulturfestival, Stjarnsund

31. mai – Humussfæren

30. mai – Hvordan permakultur kan redde verden

20. mai – Permakultur, Etterstad parsellhagelag, Oslo

17. mai – 17. mai er vi så glad i! *

03. mai – Internasjonal permakulturdag

02. mai – Introduksjon til permakultur

22. april – International Earth Day, Island

12. april – Hva er permakultur?

11. april – Hugelkultur workshop

29. mars – 60 permakulturteknikker på 60 minutter

28. mars – Hvordan permakultur kan redde verden

14. mars – Permakultur – en av fremtidens løsninger, Det Grønne Hjørnet, Oslo

27.-28. februar – Permaculture solutions, Island

26. februar – Open mic solution to the problems of the world, Island *

2014

25. oktober – Hugelculture course, Island

12.-20. juli – PDC med Jan Bang, jeg hadde ansvar for 25% av undervisningen

9. juli – Dugnadsånd *

23. juni – Grønn St. Hans aften *

15. juni – 3 i 1 – Åpen dag med dugnad, foredrag og permaprat

17. mai – HURRA! *

15. mai – Nyttig & hyggelig torsdagsdugnad *

8. mai – Mer dugnadshygge! *

27. april – Dugnad! *

16.mars – People care *

7. februar – Problemene i verden og løsningen på dem, Framtidskaféen på Ås

27. januar – The problems of the world and the solution to them, U Sandal Institute

19. januer – Permakultur i Bærum, Øverland andelslandbruk, Økohelg

2013

22. – 23. november – 2 permakulturforedrag, Alternativmessa

11. august – 60 permaculture techniques in 60 minutes, Nordisk permakulturfestival, Hurdal

10. august – Hugelculture workshop, Nordisk permakulturfestival, Hurdal

8. august – Hugelculture workshop, Nordisk permakulturfestival, Hurdal

Her er et utvalg medieoppslag som jeg enten har bidratt direkte eller indirekte til gjennom å ha vært skribent, intervjuobjekt eller fasilitator. I tillegg til vedlagte linker har vi fått oppslag i papirutgaven av Agderposten, Budstikka, Lokalavisen (Rogaland), to islandske trykte publikasjoner og sikkert flere som vi ikke vet om. I tillegg har jeg vært intervjuet på NRK P2 Ekko om hugelkultur, og jeg har vært med på flere podcasts som gjest hos Paul Wheaton i USA.

http://www.dagbladet.no/2014/01/03/kultur/meninger/debattinnlegg/kronikk/debatt/31095021/

http://www.kulturverk.com/2014/08/08/permakultur-er-losningen-pa-alt/

http://www.bt.no/tv/article3168203.ece?paging=1&section=tv%3Fxtor%3DRSS-2#.U-SnrHV_v7s

http://www.dagsavisen.no/innenriks/de-som-dyrker-jorden-1.290208

https://www.cultura.no/Pengevirke/Pengevirke-nr-3—2014/Permakultur-i-din-miljohverdag/

På et tidspunkt stilte jeg meg spørsmålet hva skal jeg med PDC, man kan jo fint drive med permakultur selv om man ikke tar det kurset. Men skal man snakke om permakultur til offentligheten og holde kurs i permakultur så må man respektere systemet og ta grunnkurset. Av samme grunn skjønte jeg tidlig at jeg måtte gå videre og ta diplom i permakultur. Her er det riktignok noen gråsoner av relevanse og det er at det i Skandinavia er en utbredt praksis å se mot de regionene hvor det er innført begrensende særregler om at man må inneha diplom i permakultur for å undervise PDC. Hvilket bare er en tankekonstruksjon fra noen mennesker som har samlet seg uten å ha mandat til å gjennomføre en slik regel hvis ikke alle er enige. Kvalitetssikring er et godt argument, men det må være i balanse med spredning og det har det ikke vært. Som den flerårige, spiselige plante-guruen Stephen Barstow sier om permakulturbevegelsen i Norge: It’s like they wanted to keep it secret.

Så personlig har jeg et ønske om å spille på lag samtidig som at jeg vil spre kunnskap om permakultur og derfor ble det naturlig for meg å så snart som mulig søke om diplom så jeg slipper å være den som bryter en masse regler for å gjøre det jeg er overbevist om at er rett.

Opprinnelig så jeg for meg å ta diplom innenfor kategorien Utdanning ettersom jeg har lang og bred bakgrunn fra det feltet. Av permakulturrelatert bakgrunn har jeg blant annet hatt sommerjobb i 4 år som seterstellsinstruktør, med stell av dyr og undervisning i gammeldags seterstell med melking og foredling av melk til smør, rømme, hvitost, prim etc. Jeg har derfor ønsket å la dyrehold og permakultur i praksis inngå i diplomarbeidet og har således valgt å inkorporere Site development i oppgaven. I starten så jeg for meg å gjøre arbeidet uten mentor, men selv om det ikke var et absolutt krav å ha mentor ble jeg gjort oppmerksom på at det var sterkt anbefalt.

Jeg spurte Herwig Pommeresche om han ville være min mentor og i vårt første møte ba han meg legge om kursen. Han mente at slik situasjonen er i dag ville det bare være interessant for ham om oppgaven langt mer direkte bidro til et vippepunkt i grønn retning. Jeg ønsket i utgangspunktet Herwig Pommeresche som veileder fordi han er den i skandinavia med flest permakulturpublikasjoner og for hans fokus på jordlivet, humussfæren. Men da han ba meg fokusere på hvordan vi kan komme til et grønt vippepunkt for å redde verden, har dette blitt mitt fokus i arbeidet og i kurs og foredrag jeg har holdt. Slik ble diplomoppgaven en skriftlig, mer utdypende variant og kombinasjon av mine kurs og foredrag, samt min praksis fra mitt permakultursted.

Målet med oppgaven var ikke først og fremst å vekke de sovende, men å gi argumenter og kraft til de skandinaviske permakulturister og andre interesserte som kanskje ikke har dette perspektivet som jeg fremmer. En viktig del av oppgaven er derfor de andre delene av nettsiden.

Mot slutten av arbeidet kom den danske diplominnehaver Cathrine Dolleris inn som min mentor nummer 2 for å hjelpe til å vekte de ulike delene av arbeidet for å tilfredsstille de formelle kravene som foreligger. Med nye krav passet det dårlig at pc-en krasjet og jeg mistet sommerens arbeid. Da fikk jeg god bruk for permakulturprinsippene observe and interact og creatively use and respond to change. Kanskje var det til det beste, for slik fødtes denne nettsiden.

Jeg har gjort så mye bra på de siste to årene at jeg trygt kan klappe meg på skulderen og si “Godt jobba!”. Jeg har i motsetning til de fleste som lærer om permakultur tatt steget og gjort noe skikkelig med den kunnskapen jeg har fått. Men det er et men. Alt det jeg har lært og gjort kan jeg ta med meg videre men det er også mange ting jeg skulle ha gjort annerledes. Planlegging, ledelse og omgang med enkelte mennesker er tre områder jeg har identifisert som avgjørende. Jeg skulle sett mange ting ugjort og andre ting gjort.

Det er så klart for meg at det vi holder på med i vår bransje, vi som redder verden, er så viktig at det må få hovedprioritet. Likevel ser jeg at jeg har valgt å prioritere bort tid til planlegging og ledelse, og det sammen med man-management i videre forstand er noe jeg er pent nødt til å forbedre.

I en OVDIOVJ/Re-designprosess ser jeg at der hvor jeg er nå er ikke der jeg vil være. Jeg ønsker meg til et større sted hvor jeg kan ha dyr i større skala, slå meg ned og stifte familie, ha kursvirksomhet og bidra til spredning av etisk og bærekraftig kunnskap og mat. For å få til det trenger jeg å forbedre min planlegging, ledelse og man-management.

Det mest detaljerte permakulturdesignet jeg har laget er det opprinnelige designet fra 28. september 2013: Permakulturdesign Dælivann.
Permakulturhytta i Bærum er stedet jeg har drevet permakultur i praksis de siste to årene, hvor jeg har hatt tilsammen 26 høner, 2 griser og 30 kaniner. Jeg har bygd hugelkultur og grønnsakshage. Jeg stiftet Bærum permakulturforening for å være med å drifte stedet, og sammen hadde vi i 2014 mange arrangementer hvor det hele kuliminerte i et fantastisk vellykket PDC. I 2015 har jeg drevet kursvirksomheten der på egenhånd.

Jeg har ikke plantet flerårige spiselige vekster, trær eller busker. Tanken har vært at jeg ikke har råd til å legge ut for det selv, og huseieren har ikke vært villig til å bidra med støtte.

I forhold til andre endringer i designet så ble det frittgående høner i stedet for høner i beiteskiftesystem, av den årsak at elektronettet ikke fungerer i slik kupert terreng som her. Griser har jeg derimot hatt i beiteskiftesystem ettersom de kan være i vanlig dobbel strømgjerde. Tanken bak beiteskiftesystem er å gi dyra fersk vegetasjon i stedet for å stå og trå i samme innhegning hele vekstsesongen. Slik har jeg hatt gleden av å se Nøff slurpe i seg meitemark som Pumba i Løvenes Konge.

Et annet aspekt er at griser spiser forferdelig mye mat. Jeg husker ennå vekten av mat på ryggen, og svetten, og presset om å komme tidsnok tilbake for å fore før jeg må avgårde på jobb. Griser er fantastiske dyr, men jeg vil nok ikke designe dem inn i mitt liv
før jeg har en god og stabil matkilde i nærheten.

Alle kan lage sine egne designprinsipp hvis de ønsker, og et av dem jeg liker best er fra Toby Hemenway: “Mistakes are tools for learning”. Jeg har fått til mye og jeg har vært flink, men når jeg ser tilbake på alt jeg har gjort er det en del ting jeg skulle ha gjort annerledes. Planlegging og ledelse har vært områder jeg har prioritert bort, og det har hatt nesten katastrofale konsekvenser. Andres idiotiske opptredener har kostet meg så mye, og jeg kunne unngått det dersom jeg hadde klart å følge permakulturprinsippene i alle sammenhenger.

Folk har bidratt og kommet og vært interesserte. Jeg har mange ganger vært i situasjonen hvor jeg har hatt tilgjengelig folk som har lyst til å gjøre noe, men fordi jeg prioriterer kontorarbeid og andre ting som i større eller mindre grad er nødvendig så ender det opp i monument av dårskap og bortkastet arbeid. Jeg kunne ha fått til så mye mer dersom jeg hadde vært i forkant og 100% tilstede. Folk som melder seg til å hjelpe til kommer i alle kaliber, noen er super-woofere men de fleste trenger i stor grad permakulturfaglig og sterkt lederskap. I løpet av mine to års praksis på dette stedet er konklusjonen min at selv om mange er flotte folk så vil totaliteten bli negativ dersom du som prosjektleder ikke er nettopp det: prosjektleder. Du må være tilstede og utøve instruksjon og ledelse hvis ikke kan de utroligste ting hende.

Design av designprosess

I møte med OBREDIMET, SADIM, CEAP, PASTE, SWOC etc oppstod det en følelse av uvilje mot rigide rammeverk og jeg kjente fort at selv om jeg anerkjenner at dette er flotte prosesser og rammeverk så trenger jeg noe annet. Noen kulturer er mer glade i rigide rammeverk enn andre, og det danner seg oppfatninger om hvordan ting bør gjøres. Jeg som lærte om permakultur i en annen kultur enn den rigide følte behov for å gå tilbake til å benytte meg av Bill Mollison’s tre første designprinsipp for å utvikle mitt eget designverktøy som jeg senere har brukt på design.

Problemet var at med de rigide rammeverkene og bokstavkombinasjoner fikk jeg flashbacks til skolen hvor unødvendig arbeid ble begått når man heller kunne gjort noe som var interessant. Dette var ikke bare et problem i seg selv, men ekstra ille ble det at jeg gikk glipp av muligheten til å lettere arbeide i takt med permakulturprinsippene – fordi selve rammeverkene er nyttige huskelister for å gjøre dette.

OBREDIMET, SADIMET og CEAP er ulike måter å si det samme på: du må huske å orientere deg og tenke over det du ser og så gjøre noe fornuftig ut av det. SWOC OG PASTE er enkeltstående prosesser man igjen kan bruke innenfor OBREDIMET, SADIMET og CEAP for å lettere danne seg oversikt.

Med andre ord er disse huskelistene fine å bruke i permakulturdesign, og jeg ønsker å benytte dem men trenger å tilpasse dem mitt behov og mine forutsetninger.

Bill Mollison’s designprinsipper 1-3:

1. Work with nature rather than against
2. The problem is the solution
3. Make the least change for the greatest possible effect

Dette tolket jeg som:

1. I stedet for å kjempe mot uviljen mot de rigide rammeverkene kan jeg jobbe med drivkraften i meg.
2. Problemet er de rigide rammeverkene med sine bokstavkombinasjoner som jeg ikke føler eierskap til, da kan løsningen være å skape egne bokstavkombinasjoner som jeg selv bestemmer reglene for. Dette klarte jeg ved hjelp av en aldri så liten dose ærbødig sarkasme.
3. Jeg endrer minst mulig på det eksisterende, men har gjort meg kjent med designprosessene og tar med det jeg tror på og som passer for meg.

Gjennom arbeidet mitt med permakultur, fra før mitt første av tre PDC, har jeg vært kjent med designprinsippene. Gjennom arbeidet med å gjøre meg kjent med OBREDIMET, SADIMET og CEAP har jeg funnet en sirkel som i realiteten er mer som en spiral. Jeg kom frem til trinnene Observer, Vurder, Design, Implementer, Observer, Vurder, Juster/Re-design = OVDIOVJ/Re

Lenge har jeg hatt en plan om å opprette en nettside og jeg har hatt domenet siden 2012, men livet er uransaklig og internett er vanskelig så den har stått passiv med kun et minimum av informasjon. Nå i forbindelse med diplomarbeidet mistet jeg hele sommerens arbeid, alt etter første utkast sendt til min mentor Herwig Pommeresche. Som en konsekvens av det måtte jeg stoppe opp og tenke.

Et datakrasj hvor måneders arbeid blir borte og deadline nærmer seg gjør det svært interessant å observere følelsene og tankene som kommer opp. Når problemet er så stort at det fyller hele rommet er det fort gjort å tenke på Bill Mollison’s designprinsipp om at “the problem is the solution”, og det kan være en vrien nøtt å finne ut av.

Problemet er at arbeidet ble borte og hva er løsningen? Bruk forandring kreativt. Det er jo gjerne sånn at når man skriver noe for andre gang så blir det bedre, men hadde jeg tid? Når jeg allerede hadde skrevet mesteparten ville det bli lettere å få frem essensen enn det var da jeg skrev det første gang. Jeg kunne få det frem det samme på kortere plass, tenkte jeg, og husket mønstrene i tekst på internett hvor det helst skal være kortest mulig. Jeg tenkte at hvis jeg får frem det samme med færre ord fordi jeg allerede har skrevet det, kanskje jeg kan stable funksjoner og endelig få opp den nettsiden jeg har hatt på vent. Og på nettet er det lett å gjøre koblinger hvor jeg kan promotere og integrere andres arbeid, hvor både min side blir bedre av å samle deres tilbud og ekspertise – men de får også nytte av min side med sitt unike perspektiv. Og totalen for permakultur og spredningen av den vil bli bedre, ved å samle ressurser og satse på diversitet. Dessuten er det viktig å bidra til at de gode initiativene der ute kan bli mer lønnsomme, hvis ikke blir det ikke bærekraftig.

Jeg har ikke ønsket at målgruppen skal være dem som vil vite hva permakultur er, jeg ønsker å treffe dem som kjenner permakultur og vil noe med det. Jeg vil gi dem argumenter de kan bruke og trygghet i at innen permakultur har vi løsningene som skal til for det grønne skiftet, og at de skal kunne stå rakrygget når de diskuterer med folk. Dette vil jeg gjøre ved å gå fra hel til del, fra mønstre til detaljer.

Jeg begynte å se på det marginale, hvordan kan jeg få med dem i randsonen av permakultur. De ferske PDC-studentene, de som har tatt et kurs men som ikke er aktive. Det førte til et eget design, se “Designteam” i fanestrukturen.

Deretter kom virkeligheten ganske fort til syne da jeg begynte å tukle med selve nettsiden. Det er forbaska vanskelige greier, men etter hvert fikk jeg mer og mer dreisen og innenfor visse mål jeg hadde arbeidet meg frem til ble det en form for organisk fremvekst. 

• Klienten får 3 gode design evaluert av 2 diplomholdere, som bidrar til mange nye, ulike idéer og en trygghet i at designene er kvalitetssikret.
• Diplomholderne får ekstrainntekter.
• PDC-holderne får trening i å lage design og dessuten se de 3 beste designene og diplomholdernes evaluering av dem, og på den måten får mer erfaring og trygghet i sitt designarbeid.
• PDC-holderne med de 3 beste design får deres design evaluert av 2 diplomholdere.
• PDC-holderen som har vinnerdesignet får en pengepremie.

Egg er godt, næringsrikt og praktisk. Men egg fra butikken bryter med de etiske grunnreglene i permakultur, samtidig som at det er lett å holde høns og det bidrar positivt på mange fronter.

Da jeg ville ha høner, som i permakulturdesign vil være elementet høner, hadde jeg klare tanker om hvordan jeg ville ha dem. Jeg ville ha høner (elementet) på talle (teknikken). I stedet for å bytte ut strøet når det er fullt av dritt, ville jeg bygge opp talle slik at alt jeg trengte å gjøre var å hive inn en neve strø fra tid til annen.

Jeg begynte med noen trillebårlass med humusrik jord og gammel kaldkompost, og fylte deretter på med et tykt lag karbonrikt strø i form av småkvister, blader, granbar etc. Når hønenes nitrogenrike avføring binder seg med det karbonrike strøet, bidrar jordlivet til en komposteringseffekt som hønene med sitt genetisk innarvede skrapeteknikk bidrar sterkt til.

Da får man en situasjon hvor 1) hønene får utløp for sitt naturlige instinkt, 2) hønene finner insekter og mat i denne levende massen, 3) hønene får mer næringsrik diett og er sunnere, 4) hønene lager kompost for deg, 5) matavfallet ditt kan du gi til hønene i stedet for å kompostere det, 6) det er minimalt med arbeid fordi du trenger aldri å måke ut møkk. Og vet du hva? Det stinker ikke.

Dette er et glimrende eksempel man kan bruke når man forklarer Bill Mollison’s designprinsipp “Work with nature rather than against”.

Når jeg bruker designprosessen OVDIOVJ/Re og må vurdere driften på bakgrunn av min observasjon, melder følgende tanker seg: I løpet av mine to år på permakulturhytta har jeg hatt 26 høner. Teknikken talle er genial, og jeg kommer definitivt til å bruke den videre. Det første halvannet året valgte jeg å ikke ha dem i innhegning og min erfaring er at frittgående høner er et latterlig dårlig design. Det går hardt utover kjøkkenhagen, de er et lettere offer for rovdyr, og plutselig finner du en gjemmeplass for egg som kan fylle en ti-litersbøtte. Toby Hemenway’s designprinsipp om at “Mistakes are tools for learning” er en gjenganger i mine private evalueringer, og en flau sak er da jeg i et videoklipp på nettsidene til Bergens Tidene sier at det ikke gjør noe at egg ligger ute. De har så god holdbarhet, sa jeg. Heldigvis lærte jeg med tiden å knekke egg én og én oppi en kopp før jeg slo det over i stekepannen. Jeg husker ikke sikkert, men jeg tror det kun var én ødelagt eggerøre før jeg lærte.

Naboen ble lei av å bli vekket av hanen og presset huseieren til å gi oss totalforbud mot dyr, så det er usikkert om vi kommer til å ha høner her igjen. Men høner er herlige og jeg vil ha dem i fremtiden og så snart som mulig.

Da jeg oppdaget permakultur i 2011 bodde jeg i en overklasseboble i et uviklingsland med ti minutters kjøring fra total fattigdom. Jeg hadde jo hørt om slum og sett det på tv, men det var et veldig sterkt møte å se det på nært hold. Fra vår luksusleilighet i 25. etasje hadde jeg et halvt øye på de skjevhetene og utnyttingen av mennesker og natur som foregikk, og møtet med permakultur gav meg derfor noen kraftige aha-opplevelser hvor det gikk opp for meg at permakultur er stort sett løsningen på alt!

Denne erkjennelsen har fulgt meg og vært et tema og da min mentor i diplomprosessen, Herwig Pommeresche, sa at han ville at jeg skulle legge om kursen over til å mer direkte bidra til et vippepunkt i grønn retning var det en lettelse.

Nå er spørsmålet egentlig hvor lang tid trenger folk til å skjønne det? Alle kan skjønne det, jeg bruker ofte som eksempel Øystein Stray Spetalen. Finansakrobaten fra høyre fløy som gikk ut i media og sa at klimaforandringene ikke er menneskeskapte, som så fikk så øra flagra av Gunhild Stordalen. Litt senere var neste innlegg fra Øystein Stray Spetalen hvordan bankene ødelegger verden. Det beviser for meg at alle kan skjønne det. Det bare er et spørsmål om tid og argumentasjon. Så – hvordan kan man best designe en argumentasjonsrekke og en presentasjon som gjør det plausibelt at permakultur kan redde verden?

Jeg har pleid å starte med problemene i verden og vise hvordan måten vi dekker våre behov på ødelegger jordkloden, referere til Påskeøya, for deretter å stille spørsmålet hvorfor gjør ikke folk noe når vi skjønner at vi bør. Så viser jeg gjerne til sosialpsykologiens kognitive dissonans, som er den ekle følelsen vi får når virkeligheten strider mot våre verdier. Jeg peker på at det dypest sett i mennesket er to alternativ når vi opplever kognitiv dissonans, 1) Fortreng eller bagatelliser eller 2) gjør noe med det. Og så sier jeg gjerne at alle vet at det krever mer å redde verden enn å kildesortere og å kjøpe økologisk melk, så da gjenstår det egentlig bare alternativ 1: fortreng eller bagatelliser. Da nevner jeg gjerne noen populære tv-program, som Idol eller hva de nå heter alle sammen. Og hvor praktisk det egentlig er med forbrukersamfunnet og å bare gå på butikken og kjøpe alt vi trenger.

På dette tidspunktet viser jeg typisk en slide med Dalai Lama og et sitat noe i retning av:

Hvis du ikke kan gjøre noe med det, ikke bekymre deg. Hvis du kan gjøre noe med det, ikke bekymre deg.

Og her snur stemninga og jeg viser en Maslow’s behovspyramide hvor jeg peker på de behovene vi trenger å dekke, og minner om at vi kan dekke dem på andre måter. Deretter kommer en slide med statistikk hvor å tjene mer penger er nede på 17. plass over hva nordmenn ønsker å gjøre mer av, mens tid i naturen og med familie og venner er helt på toppen.

Og så kommer den delen av foredraget som omhandler permakultur og permakulturteknikker.

OVDIOVJ/Re forteller meg at jeg liker den modellen. Samtidig så forteller det meg at jeg kanskje kan vinne på å sette opp teknikkene i kategorier. Kanskje linke dem mot hva det dekker i behovspyramiden, for eksempel. Her er jeg åpen for innspill.

Undervisning

Undervisning er viktig av flere grunner, en av dem er at det er viktig at folk blir klar over hvordan ting står til i verden. Vi må erkjenne hvor ille det faktisk er, og at de dryppene vi får servert i nyhetene ikke er løsrevet fra virkeligheten. Det er like sant at verden ikke er bærekraftig selv om nyhetene er over og vi sitter i sofaen etter en lang dag på jobben og kobler av med sporten eller Idol eller Skal vi danse og hva de nå heter alle sammen.

Alle skal ikke gå ut å undervise, eller sette seg ned å skrive bøker. Men man bør gjøre mer av det man er god på. For mange vil det være uinteressant å holde foredrag, de vil kanskje heller bidra mye bedre hvis de kan være med på å bygge opp gode praksiseksempler. For min del har det seg sånn at jeg er vant til å undervise og være instruktør, og har blant annet vært seterstellsinstruktør i 4 somre og jobbet med idrett og i skole.

I undervisningen har jeg for det meste hatt et stort fokus på å vise hvordan vi lever i utakt med de tre etiske retningslinjene i permakultur, at verden ikke er bærekraftig og deretter hvordan vi kan gå frem for å skape bærekraftige livsstiler. Dette har jeg gjort ved å gå fra hel til del, fra patterns til detail. Jeg har ofte brukt Bill Mollison’s prinsipp om at problemet er løsningen når jeg har snakket om at problemet er hvordan vi dekker menneskehetens behov i verden i dag. Løsningen er ganske enkel å bruke permakultur til å dekke menneskehetens behov på en måte som er bra for naturen.

Nå er det høst, to års arbeid er lagt bak meg, og tiden har kommet til å se på nåsituasjonen i min undervisning, på fortiden og vurdere kursJustering/Redesign

OVDIOVJ/Re

OVDIOVJ/Re er et designverktøy jeg har utviklet for å hjelpe til med å sikre at flest mulig viktige ting er tatt med i betraktning. Her viser jeg hvordan jeg har brukt designverktøyet for å sette undervisningsdelen av arbeidet i en større helhet, for å vurdere hvor veien skal gå videre. Etter 2 års arbeid hopper vi over 4 bokstaver, og går inn på O nummer to.

O nummer to – for observer

Som et verktøy for å løse O nummer to i OVDIOVJ/Re starter jeg i dette tilfellet en SWOC-analyse:

Jeg har i løpet av de siste årene opparbeidet meg mye erfaring, og får generelt veldig gode tilbakemeldinger. Jeg har også sett permakultur i mange ulike klimasoner og føler en visshet på at det er mulig å få til den endringen som kreves i samfunnet hvis vi skal unngå total kollaps og katastrofe. Jeg har også sett variasjon i hva permakultur er fra sted til sted og person til person, jeg har møtt mange autoriteter innen permakultur og føler meg trygg på å avvise dogmatiske forestillinger fra lokale permakulturentusiaster som hevder at «det er sånn som dette og bare sånn».

V – for vurder

En viktig faktor for min undervisning er å skaffe meg mer erfaring fra sentrale områder innen permakultur. Jeg ønsker å fortsette den utviklingen jeg har hatt hittil siden 2011. Kurven har ikke flatet ut og jeg har lært mye og fortsetter å lære mye, men av det jeg underviser er det en relativt liten del jeg faktisk har praktisert selv. Jeg opplever å bli betraktet som «legit» og «the real deal», men for meg personlig føler jeg ikke på noen måte at jeg er utlært. Tvert i mot, jo mer jeg lærer jo mer innser jeg at jeg trenger å lære. Et av Mollisons designprinsipper er the yield of a system is theoretically unlimited, og når det kommer til hvor kunnskapsrik man kan bli og hvor god man kan bli til å undervise er det vanskelig å 100% oppnå potensialet sitt som lærer. Jeg tror det er viktig å være nysgjerrig og kunnskapssøkende, prøve ut og ikke være redd for å tråkke i salaten. Dessuten må man lære av sine feil, og derfor liker jeg Toby Hemenway sitt designprinsipp om at mistakes are tools for learning.

Obtain a yield er et av Holmgrens designprinsipp og jeg ser det i sammenheng med mitt permakulturarbeid at det har lignet på et hobbyprosjekt. For at mitt brennende engasjement for permakultur skal kunne vare må jeg øke lønnsomheten for at det skal være bærekraftig å holde på. For å få det til må jeg øke profesjonaliteten og lete etter muligheter hvor innsatsen får maksimalt utbytte. Med den utviklingen jeg har hatt ser jeg ingen grunn til å stagnere, men jeg vil jobbe for å utvikle meg videre for å ta de neste nødvendige stegene.

Akkurat nå ser det ut som at jeg vil fortsette en stund til i Bærum og jeg kan bruke tiden til å fortsette å utvikle permakulturhytta og Bærum permakulturforening. Permakulturhytta er et bra kurssted og mange vet om stedet. Utleier har satt ned foten for dyrehold og nye prosjekter, men det er mange andre muligheter. Problemet er løsningen, når jeg ikke kan ha dyr kan jeg rette fokus på grønnsaker, frukttrær og bærbusker. Samtidig ønsker jeg å begynne med storskala permakultur innen få år, og da trenger jeg å holde øynene åpne etter en passende gård. Ved å samle opp planter jeg kan ta med videre blir det både en umiddelbar lærdom og en langsiktig investering i arbeid.

Kursene og foredragene jeg avholdt i 2015 gav for lite penger i kassen. En stor andel av dem hadde tosifret antall deltagere, mens noen hadde færre deltagere. Jeg holdt ett for to personer, og ett ble avlyst. Når i tillegg deltageravgiften var lav og til og med gratis for medlemmer av Bærum permakulturforening, var det liten inntjening. Jeg trenger å velge en annerledes modell til neste år. Promoteringen bør også forbedres. De grunnleggende kursene hadde færrest deltagere, og basert på min erfaring fra vårens kurs alene virker det som at det er større etterspørsel etter kurs som allerede krever litt kunnskap. Dette kan også skyldes at kursene var promotert innen permakulturmiljøene, og der er ikke behovet like stort for «Hva er permakultur».

For meg er permakultur viktigst som en verdensomspennende bevegelse av miljøbevisste mennesker som tar saken i egne hender. Og der trenger vi all slags folk og alle mulige varianter. Vi må bruke og verdsette diversitet.

J/Re – for Justér/redesign

Det er et helt klart behov for en kursjustering. Jeg har hele veien fylt på med mer praktisk erfaring og nye, viktige kurs for å utvikle meg og vedlikeholde kunnskapene. To viktige avgjørelser for veien videre er at jeg har meldt meg på Savory Institute sine 5 nettkurs i Holistic Management: Holistic Management Foundation, Nurturing Our Planet, Tools to Manage the Process, Creating Your Holistic Context og Testing and Monitoring Your Decisions.

Videre har jeg fått min søknad akseptert for Ridgedale permaculture sitt 10 week farm scale permaculture & regenerative ag internship program.

Disse to tunge investeringene i tid og penger håper jeg vil sette meg i posisjon til å lykkes med storskala permakultur.

På kort sikt vil jeg bli værende i bynære Bærum, men på på mellomlang sikt ønsker jeg å ha matproduksjon og salg av livdyr som minst 50% av inntektene. For å bidra til spredning av permakultur og jobbe for de etiske grunnreglene ønsker jeg å etablere et praksiseksempel og undervisningssenter som sikter seg inn mot dem som ser for seg å drive med permakultur på gårds- eller småbruksskala. Der ser jeg for meg å avholde PDC og andre kurs på varighet en helg eller mer, og så kan jeg holde foredrag på oppdrag.

Som langsiktig mål ønsker jeg å søke om å bli akkreditert som PRI Master Plan site. Et delmål på den veien vil være å søke om å bli PRI-akkreditert PDC-lærer slik som Richard Perkins på Ridgedale. Dette er man ikke avhengig av å være diplomholder for å bli, men det skader ikke og nå har jeg jo søknaden inne for Nordisk institutt. Dersom den skulle bli avslått er det mulighet å holde PDC likevel hvis det er i en prosess for å få PRI-akkrediteringen.

Thank you endlessly for doing this – THESE EDITS WERE SUPERB

Matt Powers har gitt ut en lærebok for barn “The Permaculture Student” som jeg har vært med på å bidra til ved å lese gjennom og komme med tilbakemeldinger og innspill. Han syntes innspillene var så gode at han i en epost tilbake nærmest ekstatisk skrev “Thank you endlessly for doing this – THESE EDITS WERE SUPERB”.

Senere har han takket meg for “professional editing consultations” og for bruk av mitt nettverk av permakulturister i USA og sier at dette har bidratt til den suksessen utgivelsen har hatt.

Personlig syntes jeg det var moro å få sjansen til å hjelpe til og bortprioriterte annet viktig arbeid for å gjøre det. Selv om jeg ikke fikk betalt for arbeidet og ikke forventet å få noe tilbake for det heller, er det stort å se navnet sitt i boka sammen med permakultur-superstjernene.

http://www.thepermaculturestudent.com/

Jeg var initiativtaker til stiftelsen av Bærum permakulturforening og har vært leder siden oppstarten. Med mange ulike personlighetstyper fikk vi til et samarbeid som engasjerte en masse mennesker, og gjennom gode arrangementer fikk vi også gode medieoppslag. Vi hadde på permakulturhytta i Bærum 19 deltagere på et PDC med Jan Bang som hovedlærer hvor jeg underviste 25%.

Vi har dessuten hatt mange arrangementer både på permakulturhytta i Bærum og andre steder. Et design som ble implementert var å ha satelitter med permakulturhager.

I 2015 har det av ulike grunner vært liten aktivitet og en revitalisering er på trappene.

OVDIOVJ/Re gir som resultat at i retrospekt er det ikke så viktig å skaffe folk, men at det er enighet om hva man vil og hvordan man skal få det til. I forbindelse med overtagelsen av det som senere har blitt kjent som permakulturhytta i Bærum, ville jeg gjerne knytte til meg flere hoder og hender og ville starte en permakulturforening. Jeg hadde et par interesserte til styret i min perifere omgangskrets, og så la jeg ut en utlysning på min facebook-side og slik fikk vi raskt nok folk. Jeg hadde utarbeidet et forslag til vedtekter og sendte det rundt til folk og ba om tilbakemeldinger og noen småendringer ble gjort før vi hadde stiftelsesmøte via Facebook.

En annen ting vi burde gjort annerledes var at vi valgte å sette medlemsrekruttering til side for å jobbe hardt med arrangement. Når da folk blir utbrent er grunnlaget for rekruttering ikke tilstede. Per i dag er foreningen i en endringsfase etter en tid med en del usikkerhet omkring hvem som fortsetter i styret og planene fremover.

Permakultur har det siste året vært i fremvekst på Island og jeg har vært der i flere anledninger for å holde kurs, workshops og foredrag. Det er mange dyktige mennesker som driver med permakultur i Skandinavia, så jeg er glad for å ha blitt bedt om å komme gang på gang.

Der borte kaller de meg “Vindur” og begrunner det med at jeg er vinden i seilene deres. Jeg er glad for å hjelpe til, dessuten er det fine erfaringer å få med seg. Naturen der borte er også veldig flott, og med de varme kildene er det en smule eksotisk for en traust nordmann.

Jeg har bidratt til klarhet angående mandat til å lage regler, og på den måten bidratt til å unngå framtidige konflikter i permakulturmiljøet.

Da jeg kom hjem til Norge etter å ha lært om permakultur i utlandet halvannet år oppdaget jeg at sentrale personer i permakulturmiljøet gikk i den misfarelsen at de trodde man kunne sette seg ned en gruppe mennesker og drømme opp regler som alle permakulturister må følge. Det førte til en del harde diskusjoner og jeg følte jeg møtte arroganse og avvisning av mine argumenter, og det gikk så langt at vi måtte rett og slett bare bli enige om at vi var uenige.

Jeg tok saken til Nordisk møte hvor av alle innmeldte saker ble denne stemt frem som den viktigste å diskutere, og den ble grundig diskutert av Nordisk Institutt og det ble klart at nasjonale og regionale foreninger gjerne kan vedta syn og presentere dem som retningslinjer for dem som vil være med på leken. Regler som alle må følge, derimot, er det ikke grunnlag for.

Dette kan høres ut som flisespikking, men det er potensielt svært viktige distinksjoner. Hvis for eksempel Norsk permakulturforening innfører en regel og noen ikke er enige så er det veldig bra at vi har avklart at Norsk permakulturforening ikke har mandat til dette. Fremdeles har man en potensiell uenighet, men i det minste er det ingen i foreningen som blåser seg opp og eskalerer saken ut av proporsjoner fordi de feilaktig antar at foreningen innehar en form for øvre myndighet. På denne måten er jeg sikker på at vi har unngått potensielt ødeleggende konflikter.