“Kongen er død! Leve kongen!” Stifteren av bevegelsen permakultur er død. Bill Mollison rakk å bli en gammel mann og han blir husket og feiret over hele verden. Hvorfor? Fordi han fulgte drømmene sine og gjorde det som var rett for ham.
Som universitetslærer på 70-tallet rundt tiden da MIT-rapporten om Limits to growth kom ut tok han ansvar og holdt flammende innlegg og appeller til alle som ville og ikke ville høre på ham. Som med folk flest hadde han sine styrker og svakheter, og de utadvendte, kreative og visjonære styrkene hans ble en klamp om foten hos hans kone som var lei av å ha huset deres permanent bebodd av en rekke miljøbevisste hippier. Hun satte ned foten og de ble enige om at alle hippiene skulle ut og ingen flere inn, aldri, noen gang.
Men så kom David Holmgren. Som ung student med interesse for det samme hadde han hatt flere kompiser som hadde tipset ham om å gå på et av de frivillige kveldsforedragene til universitetslæreren Bill Mollison. Og det gjorde han og det han hørte og så der var akkurat det samme som han selv stod for, men fra et annet perspektiv og tilnærming. David Holmgren banket på hjemme hos Bill Mollison, og rakk å sjarmere kona nok til at hun lot David ta ansvar for kjøkkenhagen deres og la ham bo der midlertidig.
Bill Mollisons sterke og svake sider var komplementære med David Holmgrens sterke og svake sider og sammen skapte de designsystemet permakultur, en samling av bærekraftige teknikker fra verden over til et systematisk designsystem. Mens David Holmgren deretter forsvant inn i seg selv og sin egen hage de neste tredve årene for å være sikker på at det de hadde skapt faktisk stemte valgte Bill Mollison å starte permakultur som filosofi og bevegelse og er hovedmannen bak den enorme spredningen til permakultur.
Mange år senere, under et fellesmåltid i tettstedet Nimbin, Australia, fikk Bill Mollison et spørsmål om hvem som skulle overta stafettpinnen hans når han skulle gi seg som leder av the Permaculture Institute. Han stakk albuen inn i sidemannen, Geoff Lawton, og nikket bort til ham og så på ham og sa: det er han her. Geoff Lawton var totalt uforberedt men tok utfordringen og har gjort mye bra – men selv om han prøver å gjøre seg så spiselig som mulig for så mange som mulig er han ikke en samlende figur for det profesjonelle permakulturmiljøet. Det er mange meninger om hva som er permakultur og hvordan man gjør- og sprer det best – men det er ingen overordnet myndighet som kan si at det ene eller andre er mer rett eller galt. Og det er slik Bill Mollison bevisst designet det. I Norge og andre regelorienterte land sliter vi litt med å forstå at ingen kan være sjef over permakultur og det er eksempler på at det kan bli litt småkongementalitet, men faktum er at det ikke er grunnlag for det.
Bill Mollison var også kjent for å levere utsagn på kanten av hva som kunne aksepteres i miljøene der han var. Dette har også blitt kritisert fordi han kunne oppnådd mer dersom han var mer pragmatisk. Hva har han for eksempel å vinne på å si til en gruppe israelere at de må oppføre seg som folk mot palestinerne. Han kastet brannfakler i alle retninger og sa ofte ting som at folk måtte komme seg ut av universitetene før det var for sent.
Nå er han død, den gamle mannen. Lettere dement i det siste, men for et fyrverkeri av en mann. Og for en arv han har gitt verden! Jeg sier ofte i mine foredrag at vi står på skuldrene til dem i den første grønne bølgen, de som prøvde, lyktes og skrev om det. Men jeg tror at Bill Mollisons skuldre er de høyeste og bredeste av dem alle. Kongen er død, leve kongen, blir det sagt. Hvem er den nye kongen? Tilgi meg for å dele ut titler på denne måten, men jeg tør banne på at tittelen går til deg. Du som tør å ta steget og bidra med et godt praksiseksempel. Det er deg og sånne som deg vi trenger.
