– bistår miljøbevisste medborgere i det grønne skiftet

Posts Tagged dyrehold

Andreas Viestad i Dagbladet med egen hagegris

Sommeren er over. Det er på tide å vinke farvel til Salami.

– Dagbladet: Det beste jeg vet: Salamis siste snøft

viestad grisKjendiskokken Andreas Viestad har en reportasje i Dagbladet med bilder og personlige betraktninger om det å ha en egen gris over sommeren. Her får barn og voksne en påminnelse om at kjøtt kommer fra naturen først og fremst, og at vakumpakket i plastikk fra butikkhyllen egentlig er juks.

Fra et permakulturperspektiv er det bra at flere har sine egne dyr og at de fleste produserer litt av sin egen mat. Derfor er det bra at Dagbladet vier spalteplass til saker som dette. Og når man først skal spise kjøtt er det uendelig bedre at det kommer fra egen hage enn at det kommer fra den uetiske industrien. Og har man liten hage kanskje man kan gå sammen om en liten nabolagsgris eller to?

Salami var ingen enestående gris, ikke noe prakteksemplar. Han likte å bli klødd bak det venstre øret, men ikke like godt bak det høyre. Han synes det var hyggelig når noen snakket til ham når han spiste. Han sov lenge om morgenen.

Han kunne være uryddig, og endevende matfat, og han likte å gnage på vannslangen og på gummistøvlene til dem som var innom og ryddet etter ham.

Andreas Viestad valgte å bruke boltepistol og gi grisen en ekstra stor porsjon kraftfor, og antar at det ikke er bedre måter for en gris å dø på enn spisende, uvitende om sin egen skjebne, på det stedet den tenker på som hjem. I forfjor da jeg hadde to griser i hagen gjorde jeg også det slik. Jeg gav dem hver sin bolle øl først, og jeg kokte opp en lapskaus som var tett på å kunne vært noe vi kunne spist selv. Og i likhet med Viestad brukte jeg boltepistolen mens grisen var nummen av glede.

Etter at vi hadde skoldet grisen og skrapet av hårene hang vi den i tuntreet og startet prosessen med å ta ut innmaten. Mens vi to skjeggete, langhårede menn i henholdsvis tidlig tredveår og midten av tjueåra stod der med hendene dypt inne i grisen kom det spaserende inn på tunet en ung vegetarianer-jente som hadde hørt at permakulturhytta i Bærum var et sted å besøke. Hun viste seg å bli den første til å smake.

Å spise svinekjøtt har aldri blitt det samme etter å ha smakt hvor utrolig godt det kan bli når man har klødd dem bak øret selv.

Deilige, saftige kyllinger

salatin style pens eivind bjørkavåg @ ridgedaleKylling kommer aldri til å bli helt det samme igjen etter å ha smakt etisk forsvarlige kyllinger på beite. Så saftige, så deilige, og så fint å tenke på at disse har fått smake på solen og været og frisk luft. De har fått ferskt beiteområde daglig eller annenhver dag. De har fått spise planter og insekter og tatt del i et samspill med naturen.

På Ridgedale i Sverige bruker de modellen som er verdenskjent som “Salatin style chicken pens”, oppkalt etter Joel Salatin’s metode å kombinere økologisk og økonomisk bærekraft i kyllingdrift. 75 kyllinger bor utendørs i disse innhegningene på 3 m x 3,6 m x 0,6 m frem til slaktedato ca 8 uker. Det er en pragmatisk tilnærming til permakultur hvor dyrevelferd og produksjonshensyn veies opp mot hverandre og vurderes å være langt bedre på begge punkter enn i konvensjonell økologisk produksjon. Så kan man diskutere at de burde hatt enda bedre plass og at det burde vært brukt en saktevoksende rase, men da kommer man tilbake til noen få enkle punkter:

1. Folk spiser kylling og kommer ikke til å slutte med det
2. Denne metoden er bedre enn alt som er tilgjengelig på markedet
3. Man må tjene penger på produksjonen – hvis ikke er det kun en hobby

En annen ting som blir poengtert på Ridgedale er at vi trenger flere bønder innen permakultur, og da er denne produksjonsmetoden en av dem som kan være døråpneren med lønnsom drift.

Personlig spiser jeg ofte konvensjonelt produsert kylling mens jeg prøver å fortrenge hvordan de har hatt det i deres korte liv. Men med etisk forsvarlige kyllinger på beite blir det noe helt annet. Da nyter jeg den himmelske smaken av saftig kylling samtidig som at jeg tenker på de glade kyllingene jeg har sett gjøre yoga i solnedgangen.

Urban permakultur – Eric Toensmeier

Eric Toensmeier er forfatteren av blant annet “Paradise Lot” og har skapt et stjerneeksempel på urban permakultur i sin lille 400 kvadratmeter hage i Massachusetts, USA.

toensmeier

I hagen som han har utviklet sammen med Jonathan Bates er det stor biologisk mangfold av ulike spiselige planter og nyttevekster. Blant annet en mengde spiselige og ellers nyttige ugress. Ellers har de mange plantesorter man normalt ikke assosierer med klimasonen.

Eric Toensmeier har ikke bare sin bakgrunn fra småskala permakultur, han er også medforfatter av det legendariske oppslagsverket “Edible Forest Gardens” og skrevet boken “Perennial Vegetables”.

Han råder permakulturinteresserte til ikke å satse på samme grad av diversitet som de har i sin hage – i hvert fall ikke til å begynne med. Du trenger ikke 200 sorter, sier han. Til å begynne med kan du sikte deg inn på mellom 30 og 40. Et par nitrogenfikserende sorter, et par sorter levende jorddekke, noen bærbusker og frukttrær, noen få nøttetrær og flerårige grønnsaker, og la det være igjen litt plass til ettårige grønnsaker.

Geoff Lawton har vært på besøk der, og publisert en fin videofra hagen deres og gjort den gratis tilgjengelig mot registrering på geofflawton.com.

 

Mark Shepard – storskala permakultur

Mark ShepardMark Shepard i Wisconsin, USA er en av de gode praksiseksemplene på lønnsom, storskala permakultur som lykkes med å få mye ut av lite.

På over 400 mål har han lagt til rette for stort biomangfold og har hatt ornitologer på korte besøk som har telt 125 fuglearter.

Mark Shepard bruker ikke kjemisk gjødsling men anerkjenner at det er jordlivet som bidrar med næringsstoffene til avlingene hans. Denne prosessen forsøker han å aksellerere ved bruk av dyr i beiteskiftesystem og metoder for å holde på vannet.

For å slippe kostnader og søknadsprosesser forbundet med å grave dammer har han valgt å grave 30-40 hull i bakken bundet sammen av horisontale grøfter (swales) langs konturlinjen. Dette holder på vann ved mye nedbør.

Swales er systemer for tredyrking og Mark Shepard har plantet 250.000 trær med maksimal genetisk variasjon. De som ikke trives lar han dø ved å bruke STUN-prosessen (Strategic Total Utter Neglect) hvor de trærne som overlever passer hans klimatiske forhold. Han lar ulike typer dyr gå gjennom eiendommen på ulike tidspunkt og de bidrar positivt ved å øke biomassen i jorda, øke gressveksten, hindre skadedyr, og skape etisk og miljøvennlig kjøtt.

Grisene hans lever livets glade dager hvor de får kjenne solen varme og frisk luft hver dag. De spiser gress, epler, kastanjenøtter og hasselnøtter. Den siste måneden blir de fôret på en tilhenger og de lærer å gå opp på den, og så på deres siste dag går de forventningsfulle opp før de blir kjørt til slakteriet. De har én dårlig dag – og går fra å være nyttige medarbeidere på gården til å bli etisk og miljøvennlig kjøtt.

Denne informasjonen er hentet fra kortfilmen «Permaculture for profit» som ligger gratis tilgjengelig mot registrering på geofflawton.com

Leste du denne?

  • "Har du PDC?"
    “Har du PDC?”
    PDC er det internasjonalt anerkjente 72-timerskurset, som står for Permaculture Design Certificate. Det er et sertifiseringskurs som gir deg rett til å bruke ordet permakultur om det...

Adresse

Postboks 51, 1318 Bekkestua
Tlf.: +47 938 36 163
eivindwb@gmail.com

Del linken

Ordet må spres, så send gjerne nettsidens link til noen du tror har interesse av det!

permakulturdesign.no