– bistår miljøbevisste medborgere i det grønne skiftet

Yearly archive for 2016

Kongen er død! – en nekrolog

bill-mollison“Kongen er død! Leve kongen!” Stifteren av bevegelsen permakultur er død. Bill Mollison rakk å bli en gammel mann og han blir husket og feiret over hele verden. Hvorfor? Fordi han fulgte drømmene sine og gjorde det som var rett for ham.

Som universitetslærer på 70-tallet rundt tiden da MIT-rapporten om Limits to growth kom ut tok han ansvar og holdt flammende innlegg og appeller til alle som ville og ikke ville høre på ham. Som med folk flest hadde han sine styrker og svakheter, og de utadvendte, kreative og visjonære styrkene hans ble en klamp om foten hos hans kone som var lei av å ha huset deres permanent bebodd av en rekke miljøbevisste hippier. Hun satte ned foten og de ble enige om at alle hippiene skulle ut og ingen flere inn, aldri, noen gang.

Men så kom David Holmgren. Som ung student med interesse for det samme hadde han hatt flere kompiser som hadde tipset ham om å gå på et av de frivillige kveldsforedragene til universitetslæreren Bill Mollison. Og det gjorde han og det han hørte og så der var akkurat det samme som han selv stod for, men fra et annet perspektiv og tilnærming. David Holmgren banket på hjemme hos Bill Mollison, og rakk å sjarmere kona nok til at hun lot David ta ansvar for kjøkkenhagen deres og la ham bo der midlertidig.

Bill Mollisons sterke og svake sider var komplementære med David Holmgrens sterke og svake sider og sammen skapte de designsystemet permakultur, en samling av bærekraftige teknikker fra verden over til et systematisk designsystem. Mens David Holmgren deretter forsvant inn i seg selv og sin egen hage de neste tredve årene for å være sikker på at det de hadde skapt faktisk stemte valgte Bill Mollison å starte permakultur som filosofi og bevegelse og er hovedmannen bak den enorme spredningen til permakultur.

geoff-lawton-and-bill-mollisonMange år senere, under et fellesmåltid i tettstedet Nimbin, Australia, fikk Bill Mollison et spørsmål om hvem som skulle overta stafettpinnen hans når han skulle gi seg som leder av the Permaculture Institute. Han stakk albuen inn i sidemannen, Geoff Lawton, og nikket bort til ham og så på ham og sa: det er han her. Geoff Lawton var totalt uforberedt men tok utfordringen og har gjort mye bra – men selv om han prøver å gjøre seg så spiselig som mulig for så mange som mulig er han ikke en samlende figur for det profesjonelle permakulturmiljøet. Det er mange meninger om hva som er permakultur og hvordan man gjør- og sprer det best – men det er ingen overordnet myndighet som kan si at det ene eller andre er mer rett eller galt. Og det er slik Bill Mollison bevisst designet det. I Norge og andre regelorienterte land sliter vi litt med å forstå at ingen kan være sjef over permakultur og det  er eksempler på at det kan bli litt småkongementalitet, men faktum er at det ikke er grunnlag for det.

Bill Mollison var også kjent for å levere utsagn på kanten av hva som kunne aksepteres i miljøene der han var. Dette har også blitt kritisert fordi han kunne oppnådd mer dersom han var mer pragmatisk. Hva har han for eksempel å vinne på å si til en gruppe israelere at de må oppføre seg som folk mot palestinerne. Han kastet brannfakler i alle retninger og sa ofte ting som at folk måtte komme seg ut av universitetene før det var for sent.

Nå er han død, den gamle mannen. Lettere dement i det siste, men for et fyrverkeri av en mann. Og for en arv han har gitt verden! Jeg sier ofte i mine foredrag at vi står på skuldrene til dem i den første grønne bølgen, de som prøvde, lyktes og skrev om det. Men jeg tror at Bill Mollisons skuldre er de høyeste og bredeste av dem alle. Kongen er død, leve kongen, blir det sagt. Hvem er den nye kongen? Tilgi meg for å dele ut titler på denne måten, men jeg tør banne på at tittelen går til deg. Du som tør å ta steget og bidra med et godt praksiseksempel. Det er deg og sånne som deg vi trenger.

quote-consumption-to-production-bill-mollison

 

NRK-programmet Folkeopplysningen knuser myter

I en god og viktig dokumentar om økologisk mat, episode 5 i sesong 3 i dokumentarserien Folkeopplysningen på NRK TV, belyser programleder og fysiker Andreas Wahl forskjellene og likhetene mellom økologisk jordbruk og kjemisk-konvensjonelt jordbruk.

folkeopplysningen

Kort fortalt kommer det frem at det er mange myter om økologisk mat, blant annet at økologisk ikke nødvendigvis er hverken mer etisk, sunt eller miljøvennlig.Som tv-titter var det en blandet følelsesmessig reaksjon å se dette, på den ene siden tenkte jeg at nå blir det færre øko-fundamentalister som trenger forklaring på hvordan verden henger sammen, men på den andre siden går nok vinningen opp i spinningen gjennom økt behov for forklaring til alle andre.

arnegronlundAvslutningsvis spør fysiker Andreas Wahl om kanskje det er jordbruket som sådan som er unaturlig, før den kontroversielle Arne Grønlund, seniorforsker ved NIBIO, omtaler jordbruk som det sterkeste naturinngrepet nest etter asfaltering. Grønlund argumenterer for å redusere behovet for dette arealet så mye som mulig, og konkluderer med at kjemisk-konvensjonelt landbruk produserer mer per areal enn økologisk og derfor er mer miljøvennlig.

Og her vil jeg ta opp tråden. Jeg er enig i at jordbruket i verden er et kjempeproblem og at fordelene ved konvensjonelt økologisk ikke veier opp for ulempene ved lavere avling. Men jeg er ikke enig i at det skal bety at noen av delene er akseptabelt. Endringene vi trenger for å unngå klimakrise og kollaps av økosystemer er så fundamentale at det går ikke an å tenke i samme baner som i dag. I et evighetsperspektiv må vi gå over til å produsere maten vår gjennom småskala, kretsløpsbaserte systemer. Og det er ikke økologisk, det er dypøkologisk.

matproduksjonSelv om småskala, kretsløpsbaserte systemer kan produsere mer per areal blir det brukt som argument mot løsningen at det er mer arbeidsintensivt og krever flere hender og hoder enn dagens landbruk og slik sett er mindre effektivt. Men det argumentet holder ikke mål når finansfolkene i neste øyeblikk ber om lån med negativ rente i bytte for løfte om å få opp sysselsettingen(!).

Løsningen ligger ikke i å kjøpe økologisk melk, men en mer dyptgripende overgang til en annen måte å dekke behovene sine på. Det betyr mat fra egen hage eller fra en bonde du kjenner. Kjøp mindre dingser, og når du må – kjøp helst brukt. Kjøp færre klesplagg. Skaff deg en jobb som bidrar til en bedre verden, for det grønne skiftet må komme og overgangen til produkter og tjenester som er bra for naturen er en spennende nisje. Men viktigst av alt er det å bidra som et godt eksempel og fortelle dine venner og familie om det. Slik bidrar du til en endring i folks verdier. Det starter med deg og meg og i vår egen hage.

 

 

 

Andreas Viestad i Dagbladet med egen hagegris

Sommeren er over. Det er på tide å vinke farvel til Salami.

– Dagbladet: Det beste jeg vet: Salamis siste snøft

viestad grisKjendiskokken Andreas Viestad har en reportasje i Dagbladet med bilder og personlige betraktninger om det å ha en egen gris over sommeren. Her får barn og voksne en påminnelse om at kjøtt kommer fra naturen først og fremst, og at vakumpakket i plastikk fra butikkhyllen egentlig er juks.

Fra et permakulturperspektiv er det bra at flere har sine egne dyr og at de fleste produserer litt av sin egen mat. Derfor er det bra at Dagbladet vier spalteplass til saker som dette. Og når man først skal spise kjøtt er det uendelig bedre at det kommer fra egen hage enn at det kommer fra den uetiske industrien. Og har man liten hage kanskje man kan gå sammen om en liten nabolagsgris eller to?

Salami var ingen enestående gris, ikke noe prakteksemplar. Han likte å bli klødd bak det venstre øret, men ikke like godt bak det høyre. Han synes det var hyggelig når noen snakket til ham når han spiste. Han sov lenge om morgenen.

Han kunne være uryddig, og endevende matfat, og han likte å gnage på vannslangen og på gummistøvlene til dem som var innom og ryddet etter ham.

Andreas Viestad valgte å bruke boltepistol og gi grisen en ekstra stor porsjon kraftfor, og antar at det ikke er bedre måter for en gris å dø på enn spisende, uvitende om sin egen skjebne, på det stedet den tenker på som hjem. I forfjor da jeg hadde to griser i hagen gjorde jeg også det slik. Jeg gav dem hver sin bolle øl først, og jeg kokte opp en lapskaus som var tett på å kunne vært noe vi kunne spist selv. Og i likhet med Viestad brukte jeg boltepistolen mens grisen var nummen av glede.

Etter at vi hadde skoldet grisen og skrapet av hårene hang vi den i tuntreet og startet prosessen med å ta ut innmaten. Mens vi to skjeggete, langhårede menn i henholdsvis tidlig tredveår og midten av tjueåra stod der med hendene dypt inne i grisen kom det spaserende inn på tunet en ung vegetarianer-jente som hadde hørt at permakulturhytta i Bærum var et sted å besøke. Hun viste seg å bli den første til å smake.

Å spise svinekjøtt har aldri blitt det samme etter å ha smakt hvor utrolig godt det kan bli når man har klødd dem bak øret selv.

El-sykkel: personlige betraktninger

Premium_Exl_ManEtter at bilen min gikk opp i røyk tidligere i sommer tok jeg avgjørelsen å satse på en el-sykkel ut vekstsesongen. Valget falt på etropolis PREMIUM Exclusive Herre med krankmontert motor og 400Wh batteri. Det er en god sykkel i det økonomiske midtsjiktet.

Det er moro å kjøre elektrisk sykkel og denne sykkelen har god kjørekomfort, den er stillegående men har en sterk motor som takler alle bakker jeg har prøvd. Den fikk meg til og med greit opp den bratte bakken forbi Hønsa-Lovisas hus langs Akerselva. For dem som er kjent i Bærum brukte jeg en halvtime fra Østerås til midt inni Lommedalen, uten å bli hverken svett eller andpusten over fjellet. Jeg bruker den også i regnvær, og ettersom man ikke blir svett så kommer man tørr frem hvis man har godt regntøy.

Motoren hjelper til nesten umiddelbart når man starter å trå, og den kobler ut umiddelbart når man holder inne bremsen. Den kommer fort opp i lovlig hastighet på 25 km/t og derfra må man enten trå eller velge den bedagelige linjen ved å trå rolig og vente til hastigheten synker litt igjen. Nedover bakkene føles den trygg i store hastigheter, jeg er ofte oppe i 40-50 km/t og sykkelen føles solid.

Her forleden dag passerte jeg i en lang, slak oppoverbakke en av disse middelaldrende mennene i kondomdress og racersykkel. I det jeg suste forbi ropte han etter meg: “DET DER ER JUKS!” Jeg snudde meg og fikk svart at “Nei, det er et alternativ til bil!” Jeg kunne sagt alternativ til buss for den del, det er rett og slett ikke realistisk å bruke vanlig sykkel til de distansene jeg sykler med el-sykkelen. Og med prisene på kollektivtransport og bilhold betaler den seg selv, så lenge man kjøper god nok lås til at den ikke blir stjålet så lett.

Min var lett brukt og hadde 96 km registrert i computeren da jeg overtok den – solgt av en som hadde fått den via jobben, men som synes det var litt for langt å sykle fra Maridalen til Skøyen. To og en halv uke senere har jeg syklet 210 km i forbindelse med reiser mellom jobb og til fritidsbruk, og er kjempefornøyd med valget. Det eneste er at denne sykkelen er en pendlersykkel mens jeg fra ungdommens dager har vendt meg til en kjørestil opp og ned fortøyskanter og susende gjennom skogsstier med røtter, og denne sykkelen tvinger meg til en mer laidback kjørestil enten jeg vil eller ei.

Jeg tror en god el-sykkel kan være et alternativ for bil eller kollektivtransport for dem som bor opptil en mil eller tre fra jobben, eller som har mange mindre ærend i løpet av uken. For pendlere som bruker tog kommer Brompton sammenleggbar sykkel i offisiell elektrisk utgave sommeren 2017, og det kommer definitivt til å bli en game changer i mange menneskers pendlerhverdag.

Deilige, saftige kyllinger

salatin style pens eivind bjørkavåg @ ridgedaleKylling kommer aldri til å bli helt det samme igjen etter å ha smakt etisk forsvarlige kyllinger på beite. Så saftige, så deilige, og så fint å tenke på at disse har fått smake på solen og været og frisk luft. De har fått ferskt beiteområde daglig eller annenhver dag. De har fått spise planter og insekter og tatt del i et samspill med naturen.

På Ridgedale i Sverige bruker de modellen som er verdenskjent som “Salatin style chicken pens”, oppkalt etter Joel Salatin’s metode å kombinere økologisk og økonomisk bærekraft i kyllingdrift. 75 kyllinger bor utendørs i disse innhegningene på 3 m x 3,6 m x 0,6 m frem til slaktedato ca 8 uker. Det er en pragmatisk tilnærming til permakultur hvor dyrevelferd og produksjonshensyn veies opp mot hverandre og vurderes å være langt bedre på begge punkter enn i konvensjonell økologisk produksjon. Så kan man diskutere at de burde hatt enda bedre plass og at det burde vært brukt en saktevoksende rase, men da kommer man tilbake til noen få enkle punkter:

1. Folk spiser kylling og kommer ikke til å slutte med det
2. Denne metoden er bedre enn alt som er tilgjengelig på markedet
3. Man må tjene penger på produksjonen – hvis ikke er det kun en hobby

En annen ting som blir poengtert på Ridgedale er at vi trenger flere bønder innen permakultur, og da er denne produksjonsmetoden en av dem som kan være døråpneren med lønnsom drift.

Personlig spiser jeg ofte konvensjonelt produsert kylling mens jeg prøver å fortrenge hvordan de har hatt det i deres korte liv. Men med etisk forsvarlige kyllinger på beite blir det noe helt annet. Da nyter jeg den himmelske smaken av saftig kylling samtidig som at jeg tenker på de glade kyllingene jeg har sett gjøre yoga i solnedgangen.

“Har du PDC?”

pdc geoff lawtonPDC er det internasjonalt anerkjente 72-timerskurset, som står for Permaculture Design Certificate. Det er et sertifiseringskurs som gir deg rett til å bruke ordet permakultur om det du gjør. Du kan også undervise permakultur når du har tatt et slikt.

Før jeg tok mitt første PDC hadde jeg rukket å bli lei av spørsmålet “har du PDC?”. Selv følte jeg at jeg hadde gjort så mye research og hatt såpass med erfaring at det ikke skulle bety noe. Jeg hadde dessuten tatt et 7-dagers “basic” permakulturdesignkurs i utlandet. Men likevel var det noe med det spørsmålet som trigget meg, og likeså reaksjonen på folkene jeg møtte i permakulturmiljøet. I 2012 var jeg på permakultur roadtrip sammen med Paul Wheaton gjennom 7 stater i USA, og jeg opplevde at det var en selvfølge at man tok dette kurset.

I 2013 tok jeg mitt første av hittil 4 PDC. Geoff Lawton’s online PDC. Nummer 2 var med Jan Bang på Permakulthurhytta i Bærum hvor jeg underviste 1/4 av kurset. Nummer 3 var med Robyn Francis og Albert Bates. Nummer 4 var med Richard Perkins.

Av de fire kursene er det soleklart beste det første, til tross for at det var online. Kurset til Jan Bang kan jeg anbefale til de som er litt hippie-aktige i sjel, kanskje litt spirituelle, og ikke bryr seg så mye om å dekke alle behov men er opptatt av den sosiale dimensjonen. Robyn Francis og Albert Bates var et stjernetreff og veldig bra, Robyn Francis som stifter av the Permaculture College Australia og flest avholdte PDC i verden, og Albert Bates med sin bakgrunn fra The Farm i Tennessee og ekspertise i biochar. Richard Perkins holder til på Ridgedale i Sverige og har på rekordtid skapt et verdensklasse praksiseksempel på permakultur, sammen med sin kone Yohanna og deres frivillig-team.

Hvorfor 4 PDC? Litt på grunn av tilfeldigheter, men det er veldig interessant å oppleve ulike tilnærminger. Geoff Lawton er veldig tro mot Bill Mollison og den store svarte boka “A Designers Manual”, mens andre har helt andre tilnærminger. Det er også veldig moro med fysiske PDC hvor man møtes en gruppe mennesker og har det som en felles opplevelse, og kan lære av hverandre. Men jeg tror ikke man nødvendigvis lærer mer.

Richard Perkins på Ridgedale var veldig forfriskende og røsker opp i det han mener er ukultur i permakulturmiljøet. Han er knallhard motstander av å blindt følge trender uten å bruke hodet, og har sylskarpe slengbemerkinger mot de selvoppnevnte lederne i det skandinaviske og internasjonale permakulturmiljøet. Han henviser til at det vi trenger er produktive eksempler. Richard Perkins PDC er rettet mot dem som vil drive gårdsskala permakultur, andelslandbruk, småbruk og større.

Jeg vil absolutt anbefale et PDC på Ridgedale til alle i det skandinaviske permakulturmiljøet uavhengig om du har PDC fra før eller ei. Selv de skandinaviske diplomholderne i permakultur bør for profesjonalitetens skyld ta en tur dit og oppdatere seg. Jeg kjenner de fleste av dem, og vet at det hadde gjort godt. PDC-et har mer praktisk innhold enn noen andre – i tillegg til det mer tradisjonelle PDC-pensumet.

Jeg vil dessuten anbefale Geoff Lawton’s online kurs fordi det er lett tilgjengelig og man kan ta det i sitt eget tempo og se det igjen og igjen. Det er i tillegg til selve PDC-et en mengde videoer som ikke er tilgjengelig andre steder, som “Reading the Landscape”-serien og en serie om “Earthworks”.

I Norge holder også Frederica Miller og Marianne Leisner jevnlige PDC-kurs, men jeg kan ikke si noe om deres kurs ettersom jeg ikke har deltatt på dem. Men dem jeg har snakket med som har tatt dem er fornøyde.

Leste du denne?

  • "Har du PDC?"
    “Har du PDC?”
    PDC er det internasjonalt anerkjente 72-timerskurset, som står for Permaculture Design Certificate. Det er et sertifiseringskurs som gir deg rett til å bruke ordet permakultur om det...

Adresse

Postboks 51, 1318 Bekkestua
Tlf.: +47 938 36 163
eivindwb@gmail.com

Del linken

Ordet må spres, så send gjerne nettsidens link til noen du tror har interesse av det!

permakulturdesign.no